Minneord for Kristian Aas Johannessen (født 8. oktober 1980)

Kristian vokste bokstavelig talt opp i Idrettsparken der vi kunne se MK spille fra gutterommet hans. Vi hadde mange fine stunder der oppe i kontrolltårnet, Idrettsparkens ukjente og eksklusive VIP-lounge. Vi kom for vennskapet mer enn utsikten, men ble alltid litt for lenge for å sikre oss den fantastiske hjemmelagede pizzaen til kokkeadvokaten, alfahannen og turlederen Selmar og alltid like blide og omsorgsfulle Tove. Dette rause hjemmet, Det gode Selskab akkompagnert av hans trofaste og inkluderende søsken Joakim og Nina, la grunnlaget for alle de gode egenskapene vi forbinder med vår kjære Kristian. 

Det var imidlertid ikke fotballen som skulle prege verken hans eller våre liv. Både Jarle og jeg husker godt de første golfslagene vi slo, de var i golfbanens fødeår 1993 og Kristian hadde ikke tålmodighet til byggearbeid på banen. Derfor sto ofte slagene på fotballbanene. Banemesteren i Idrettsparken delte ikke alltid vår entusiasme da det medførte mye oppslått torv. Her ble det rett og slett en liten katt og mus-lek til tider. 

For meg var fotballen best på TV, og jeg ble gående mye alene i skolegården i løpet av barneskolen der lek med ball og talent for dette var verdsatt mer enn taktikk og taleførhet som vårt felles forbilde Sir Alex Ferguson stod for. Kristian var den som tok meg under vingen. Han var det sosiale limet. Han så at jeg kunne bli en habil golfspiller og en enda bedre venn. Gutta til Sir Alex begynte å vinne alt- og det var som om plakatene i «loungen» våknet til liv, tonen var dermed satt for tenår med stor suksess både på og utenfor banen.  

Kristian var en ener på golfbanen, en med karisma som Arnold Palmer, verdighet som Colin Montgomerie og vinnervilje som Tiger Woods. Han var usedvanlig flink til å lære bort fundamentene med grep, oppstilling og sving. Hans jernslag og utslag generelt var det ingen sørlendinger med eller uten hjelp fra oven som kunne matche. Få personer har så mye fart og lengde som Kristian hadde på denne tiden. Til tross for det overlegne talentet var han alltid hjelpsom og tålmodig med oss og mange andre i denne tiden og årene fremover. Han var i disse årene den klart flinkeste og delte råd med oss som vi tok imot med stor takk og entusiasme. Kristian ble da også klubbmester i årene 1996, 1997 og 1998. Medlemsnummer 31. Drakten er fredet. 

Jarle mimrer om turene vi hadde til Himmerland i ungdommen sammen med klubben. Dette var noe stort som vi gledet oss utrolig til hver gang. Et minne som han aldri glemmer var den uheldige episoden med golfbil. I iveren etter å rekke to runder gikk det litt fort til tider. Sammen i bilen kuttet vi en sving og havnet på taket i stor fart og landet ned i en dyp bunker. Vi traff et kupert landskap i Danmark hvilket krever kristiansk presisjon. Heldigvis gikk det bra med oss, og så vidt vi husker kom vi oss rundt alle 36 hull.

Videre er Jarle opptatt av å rette en helt spesiell takk: "Jeg er normalt ikke en person som ser mye bakover, men når en slik tragisk hendelse skjer begynner selvsagt tankene å vandre bakover i tiden. Jeg kan for min del si at Kristian har hatt en utrolig stor innvirkning på hvordan mitt liv har blitt. Uten slagene på idrettsplassen og hjelpen han gav meg i årene etter disse, hadde trolig mitt liv sett annerledes ut. Kristian introduserte meg for hva som skulle bli min store hobby og lidenskap. I tillegg til hva som har vært et levebrød for meg i over 15 år."

Et lite stykke inn i det grønne eventyr, altså det på Valle gård og ikke da MK var i første divisjon, kom også Jørgen inn i kampen. Min gode nabo fra oppveksten på Skjebstad har mye godt å si om vår venn om enn med en voldsom klump i halsen: "Jeg ble kjent med Kristian gjennom golfen. Kristian var den suverene ener og det åpenbare midtpunktet i min oppstart i 1994. Og for meg personlig, ble det ikke mer stas enn når jeg fikk spille med Kristian. Jeg hang på som en klegg, og han inkluderte meg. Vi kunne chippe og putte i timevis, slå ball etter ball og gå runde etter runde. Ofte kom Kristian syklende til banen med et sekserjern på sykkelstyret mot kvelden. Sekserjernet var kanskje Kristians favorittkølle. Det var nesten umenneskelig hva han kunne få ut av dette Big Bertha-jernet. Kristian var midtpunktet, og den alle målte seg mot. Samtidig var han snill, inkluderende, morsom og raus. Han skrøt av deg når du gjorde noe bra, og ga alltid sine beste råd når det buttet imot. Kristian var (som på alle andre områder) nøye, presis og innsiktsfull og hadde stor forståelse for golf. Han var en stor inspirasjon, og jeg sugde til meg alt han fortalte som en svamp. Omtrent hver eneste svingtanke jeg har den dag i dag er fra Kristian. Og jeg tror alle var misunnelige på svingen hans. I tillegg inspirerte han meg til å ha golfballer i baklommen og spise sjokoladen New Energy, som jeg gjorde i mange år etter at jeg så Kristian gjøre det".

Kristian var et usedvanlig talent, og nivået han nådde med datidens bane og fasiliteter er ikke annet enn imponerende. Han var i perioder sjeldnere å se på golfbanen, men han forlot aldri golfen, og fulgte alltid med. Det er for mange enkeltprestasjoner til å nevne, men han fikk til slag som vi aldri har vært i nærheten av. Da han før slagene sine sa «nå skal jeg prøve noe spesielt», var det alltid spennende å følge med. Og slike øyeblikk var det hver gang vi møttes.

Vi lar Jarles ord summere opp og stå som evig æresmerke: "Du var mitt første golfidol, min læremester og gode venn. Det er grusomt vondt at vi ikke skulle få oppleve å bli seniorgolfere sammen." Vi vil alltid savne deg. Hvil i fred, alt for gode Kristian. 

Egil Ellenes

Jørgen Hestås

Jarle Liland